Plutselig var VM, sesongens store høydepunkt, over. Det har vært to veldig fine uker fylt med god stemning i det Belgiske laget, actionfylte og harde konkurranser, verdens beste heiagjeng fra familien, oppturer og nedturer og en helt fantastisk stemning langs løypene. Det tyske publikum vet å heie fram oss utøvere! 

Uke 2 av VM ble dessverre ingen stor opplevelse for meg sportslig sett. På normaldistansen kjente jeg fort at kroppen ikke spilte på lag da jeg første gang begynte stigningen opp Birxsteig, den lengste og hardeste bakken på runden. Vel vitende at skytinga spiller en stor rolle på normaldistansen prøvde jeg å fokusere på å gjøre jobben på standplass. Dessverre skjøt jeg tre bom allerede på første stående og da var løpet ødelagt. Var veldig urolig i stående stilling, noe jeg ofte opplever hvis kroppen ikke spiller helt på lag fysisk. De siste tre rundene ble da en kamp mot tankene mine, da jeg aldri har vært så nær å ikke fullføre en konkurranse som i de øyeblikkene. Jeg har aldri brutt et løp før og, så sta som jeg er, skulle jeg hvertfall ikke bryte et VM løp! Siden det var en ny og viktig konkurranse allerede dagen etterpå med singel-mix, bestemte jeg meg for å fullføre men ikke gå for fullt i løypa, heller spare krefter til stafetten. Ikke noe moro når man får en slik opplevelse, men samtidig kom nok denne normaldistansen for tidlig etter coronaen og grunnlaget jeg hadde ble for dårlig. Det var bare å glemme dette løpet så fort som mulig og fokusere på neste! 

Singel mix er en veldig fartsfyll øvelse, både i sporet og på standplass.Og det fikk jeg så absolutt kjenne på, det var vanvittig mye trykk på stadion med veldig mye publikum, og adrenalinet pumpet for fullt!. Kroppen var litt bedre enn på normaldistansen, heldigvis, og på standplass klarte jeg meg med tre ekstraskudd totalt, som jeg er ok fornøyd med da jeg prøvde å være mer offensiv på standplass enn tidligere. Siden rundene vi går er kun 1,5 km, spiller skytetiden en vesentlig rolle for sluttresultatet og pusher oss utøvere til å være i angrepsmodus på standplass.  Avsluttet siste stå med fem rett ned på 20 sekunder, som er noe av det raskeste jeg har skutt i konkurranse - deilig å få det til i konkurranse og ikke bare på trening. Makkeren min, Florent, klarte seg ikke like bra på standplass og måtte ut i strafferunden - vi endte på 17. plass til slutt. 

Og med det var det på tide å si adjø til Oberhof og VM var over for meg. Selvfølgelig kjipt å ikke kvalifisere meg til fellesstarten, men med tanke på hvordan formen min var da jeg var ute med corona, skal jeg ikke være for hard mot meg selv. Nå skal jeg komme igang igjen og bruke uken jeg er hjemme godt til å lade opp til siste trimester for sesongen!

14., 21. og 35. plass er fasit for den første uka her i VM. Noe jeg sier meg godt fornøyd med. 

Jeg fikk æren av å ha første etappe på miks stafetten, og klarte å gjøre jobben på standplass da jeg ikke måtte bruke noen ekstraskudd. Jeg synes stafetter er kjempegøy og det er ikke ofte jeg har gått en første etappe i det beste selskapet, siden vi ikke har eget jentelag og har gått få miks stafetter. Derfor var jeg ganske så nervøs, i tillegg til at det var første VM konkurransen. Men kroppen svarte helt ok og jeg kunne nyte godt av stemningen langs løypa. 

Dagen etter miksstafetten var det ingen konkurranse, og det satte jeg veldig stor pris på. Kroppen bruker fortsatt tid på å restituere seg så dagen etter stafetten ble brukt til å bevege kroppen litt, men mest til å lade opp batteriene til ny dyst dagen etter. Da var det nemlig dags for VM sprint. Og jaggu hadde ikke kroppen fått restituert seg ganske bra og jeg endte opp med sesongens andre beste resultat på sprint! Knallet ned alle blinkene og kjempet meg inn til en 21. plass. Helt klart over all forventning etter den trøblete oppkjøringen til dette mesterskapet, det betydde mye! Da fikk jeg bekreftet at jeg har gjort mye riktig i opptreningsfasen etter covid og at kroppen begynner å spille på lag igjen!

Med den gode sprinten hadde jeg forventninger til jaktstarten. Dessverre ingen fullklaff denne dagen da jeg både slet med å se blinkene skikkelig i tåka, var litt tung i kroppen og feil skivalg. Men da satser jeg på at jeg har samlet de dårlige gjennomføringene på én konkurranse og lader nå opp til uke to her i VM, der det skal gåes normaldistanse onsdag og singel-mix stafett torsdag! Og kanskje fellesstart søndag, avhengig av hvordan jeg presterer på normaldistansen.

Vel, ikke akkurat hvordan jeg hadde sett for meg fortsettelsen etter den gode mix stafetten. Etter ankomst i Ruhpolding ble jeg syk og testet dessverre positivt for covid. Et hardt slag i trynet. Når jeg ble i god nok form til å reise hjem gjorde jeg det for å bli raskest mulig frisk og deretter starte med opptrening. 

I skrivende stund er det under ei uke til VM braker løs og jeg er i trening og har begynt å kjøre harde økter igjen. Jeg har måttet øke treningsmengde og belastning gradvis ut i fra de signalene kroppen har gitt meg og hvordan beina og lungene har respondert på viruset. Jeg er enda ikke helt tilbake til vanlig treningsrytme, men det går i riktig retning! Kroppen har kjentes grei ut på trening, men ellers i hverdagen har jeg manglet energi, og måttet gjort justeringer ut ifra dette. 

I stedet har jeg forsøkt å benytte tida så godt som mulig ved å bruke mer tid med børsa, mental trening og teknikk- og balansetrening, slik at jeg kan være så godt som mulig forberedt til jeg står på startstreken i VM. Men, har innsett at jeg må nok være tålmodig og la kroppen bruke den tiden den trenger for å komme seg etter bekjempelsen av viruset og å bli i god fysisk form igjen. 

Håper jeg har fått samlet masse overskudd, og så får vi se hvordan det blir å konkurrere når VM braker løs, kryss fingrene for meg! 

En ting er sikkert, jeg skal gi alt når jeg går ut fra start på onsdag, når VM starter med mix stafett.

Altså wow, for en prestasjon! Vi hadde siste startnummer (24) fordi vi ikke har kunnet deltatt i mix stafett på lenge, og endte på 10. plass. Og det med et stort uhell underveis da Thierry Langer falt og ødela børsa (det gikk heldigvis bra med han), som gjorde at vi mistet mye tid på sluttresultatet.
Totalt brukte hele laget kun 2 ekstraskudd og var med det det beste laget av alle på standplass. En perfekt generalprøve før VM i Oberhof!

Og plutselig var første trimester overstått og juleferien godt i gang. Kort oppsummering av første trimester: mange gode og jevne skirenn, solid skyting og verdenscuppoeng i alle renn. Har manglet litt på toppformen men skal gjøre mitt beste for å lete den frem til det nye året. Utrolig kjipt å misse fellesstarten i Le Grand Bornand med ett fattig poeng.. Snakk om marginer.
Første uka av juleferien ble tilbragt i Belgia sammen med familien. Her fikk jeg gjort unna god barmarkstrening før jeg forflyttet meg til Lillehammer og vinteren for den siste uka av juleferien. 

Etter en lang pause er det på tide med en oppdatering her, og målet er å holde dere mer jevnlig oppdatert fremover :)
For nå er nemlig sesongen igang, og jeg er på vei til Le Grand Bornand og siste verdenscuprunde før jul. Sesongstarten har gått glimrende så langt, på første konkurranse i Kontiolahti klinket jeg til med 20 treff på normaldistansen og med det ny bestenotering i verdenscupen med en 10.plass. Det gjorde at jeg kunne senke skuldrene, vel vitende om at treningsjobben jeg har lagt ned i år har vært god og gitt framgang. Satte også ny bestenotering på sprint, med 15.plass i Hochfilzen og et glimrende utgangspunkt til jaktstarten. Den startet på beste mulig måte med 10/10 på liggende, men dessverre var det ikke dagen min på stående. Hele fire bom på første stå ødela løpet for meg, ja makan til stort arbeidsuhell.. Derfor er jeg nå meget klar for revansje til neste løp, fredag braker det løs med sprint for meg i Frankrike, kryss fingrene og følg med!

Wow, sesongen 2021/22 har bydd på så mye! Mye mer enn jeg hadde turt å drømme om på forhånd. Endte opp på 28. plass sammenlagt i verdenscupen, kontra 83. plass sesongen før, det sier det meste. To 13. plasser står igjen som mine beste to individuelle resultat, fjerde beste dameskytter gjennom hele sesongen i verdenscupen og ikke minst OL deltakelse.
Fra november til mars har jeg nesten kontinuerlig vært på reisefot så nå blir det skjønt å være hjemme og nyte tid med mine nærmeste. 

Etter to år med avlysning på grunn av Corona var det endelig dags for min første verdenscup i Holmenkollen. Med publikum tilbake på tribunene og påskevær i lufta lå alt til rette for ei fin helg. Da vi bare har konkurrert under fine vinterforhold hele denne sesongen var det mange “kokte” utøvere i målområdet, 8 grader og full sol ligner ikke så mye på vinteridrett.
Siden jeg måtte stå over flesteparten av konkurransene under verdenscupen i Otepää foregående helg pga. sykdom, var jeg spent på hvordan kroppen og formen ville være. Det ble som ventet litt tungt og seigt i løypa, men jeg prøvde å kompensere med topp skyting. 32. plass på sprinten og 38. på jaktstarten var et helt godkjent resultat.
Under den avsluttende fellesstarten skulle jeg bare nyte stemninga og være offensiv på standplass. Endelig satt 20/20 skudd for første gang denne sesongen, og jeg kan sette punktum for denne internasjonale sesongen med en veldig god følelse!

Et stort mål i min karrière har blitt oppnådd, jeg kan herved kalle meg for en olympier!
Godt hjemme i Norge igjen har jeg hatt litt tid til å reflektere over de siste ukers opplevelser og hendelser. Det er ikke til å stikke under en stol at OL ble , sportslig sett, en stor nedtur for meg. Fysisk hadde jeg truffet ganske bra med formen, men jeg fikk det ikke til å stemme på standplass. Det å ikke få ut det man er god for, og spesielt i et OL, er noe av det tyngste jeg har opplevd som utøver. Spesielt når jeg vet hva jeg kan, og hva jeg har prestert tidligere denne sesongen, så var det et meget surt eple å bite i. Men gjort er gjort, og jeg kan ikke annet enn å ta med meg en stor dose lærdom av det jeg opplevde.

Jeg hadde noen dager etter min siste konkurranse som jeg fikk brukt til å oppleve OL stemninga enda bedre. Spille virtuelle spill, sette min fot på den kinesiske mur, prøve ut de harde langrennsløypene og være støtteapparat under guttas stafett var noe av det jeg fikk tid til. Etter et langt reisedøgn kunne jeg, etter 3 måneder borte, endelig slenge meg i sofaen hjem i leiligheta i Lillehammer igjen. Borte bra, hjemme best!

Gleder meg utrolig til å komme igang med de olympiske leker!

Tre uker og 7 konkurranser senere er andre trimester i verdenscupen unna gjort. Trimesteret har bydd på opp og nedturer, men mest av alt vært veldig lærerikt og jeg har gjort meg mange nye erfaringer som blir gode å ta med seg til OL. Nå befinner jeg meg i Franske Bessans, hvor vi skal akklimatisere oss og samle overskudd fram til avreise Beijing.