Et stort mål i min karrière har blitt oppnådd, jeg kan herved kalle meg for en olympier!
Godt hjemme i Norge igjen har jeg hatt litt tid til å reflektere over de siste ukers opplevelser og hendelser. Det er ikke til å stikke under en stol at OL ble , sportslig sett, en stor nedtur for meg. Fysisk hadde jeg truffet ganske bra med formen, men jeg fikk det ikke til å stemme på standplass. Det å ikke få ut det man er god for, og spesielt i et OL, er noe av det tyngste jeg har opplevd som utøver. Spesielt når jeg vet hva jeg kan, og hva jeg har prestert tidligere denne sesongen, så var det et meget surt eple å bite i. Men gjort er gjort, og jeg kan ikke annet enn å ta med meg en stor dose lærdom av det jeg opplevde.

Jeg hadde noen dager etter min siste konkurranse som jeg fikk brukt til å oppleve OL stemninga enda bedre. Spille virtuelle spill, sette min fot på den kinesiske mur, prøve ut de harde langrennsløypene og være støtteapparat under guttas stafett var noe av det jeg fikk tid til. Etter et langt reisedøgn kunne jeg, etter 3 måneder borte, endelig slenge meg i sofaen hjem i leiligheta i Lillehammer igjen. Borte bra, hjemme best!