Da var nok en innholdsrik sesong ved veis ende. På tide med en oppsummering.

Etter en meget god trenings -vår, -sommer og -høst følte jeg meg godt forberedt til sesongstart. Riktignok pådro jeg meg en forkjølelse tett på sesongstarten på Sjusjøen, så jeg gikk kun ett renn her for å bygge opp kroppen forsiktig mot verdenscupåpningen i stedet. Jeg gikk inn til tredjeplass på Sjusjøen som var over all forventning og som ga meg bekreftelser på at jobben jeg hadde lagt ned var god. 

Første løp i verdenscupen var normalprogram i Kontiolahti og her klarte jeg kunststykket å skyte 20 treff og med det var min første topp 10 plassering et faktum! Et stort mål denne sesongen, var veldig deilig å levere fra start av. I neste verdenscup runde i Hochfilzen leverte jeg karrierebeste på sprint med 15. plass og kort vei opp til de beste. Her kjente jeg også at formen var på gang, og hadde store forhåpninger til jaktstarten. Sprakk dessverre på den første stående skytinga og var meget skuffet, men samtidig er det ikke mange ganger jeg stilt meg opp så langt til høyre på en standplass under en jaktstart. Kjente nok litt på presset. Siste helg før jul bød på veldig rare forhold i løypa i Le Grand Bornand, som jeg ikke helt klarte å løse godt nok, som gjorde at jeg var første reserve til fellesstarten. Men ingen valgte å stå over, så det ble dessverre ingen fellesstart på meg. Små marginer. 

I julepausen fikk jeg først slappet godt av hos besteforeldrene min i Belgia før jeg dro videre til Lillehammer for å legge inn en god treningsperiode. 

På nyåret startet verdenscupen opp igjen i slovenske Pokljuka. Som forventet etter endel trening på slutten av julepausen var jeg ikke i min sterkeste form, men det løsnet gradvis renn for renn som gjorde at jeg hadde store forhåpninger og forventninger til de resterende verdens cuprundene før VM. Dessverre kort etter ankomst i Ruhpolding ble jeg syk og testet positivt på covid-19. Dette var en tung karamell å svelge og jeg var flere uker i uvisshet om kroppen ville kunne komme tilbake til gammelt godt slag denne sesongen.

Jeg prøvde å fokusere på det jeg kunne gjøre noe med og innledet VM i Oberhof over all forventing. 21.plass på sprint ble min beste plassering og jeg er veldig stolt over den prestasjonen. Jeg kjente fort utover mesterskapet at kroppen ikke responderte som normalt både under og etter konkurransene, så de siste løpene var harde, både fysisk og psykisk. Men alt i alt var jeg bare glad for at jeg hadde kommet meg på startstreken igjen.

Så gjensto siste trimester for sesongen, etter en kort tur hjemom for å lade batteriene så godt som mulig. I Nove Mesto var fortsatt ikke kroppen til å kjenne igjen og etter samtale med trener bestemte vi oss for å prøve ut litt annen trening på tampen av sesongen for å se om dette kunne slå positivt ut på formen. Og det gjorde den, på siste sprinten i Holmenkollen hadde jeg endelig følelsen av at jeg kunne presse kroppen igjen over en lengre periode, og den følelsen fortsatte da jeg gikk NM i Alta en uke seinere også. Men så er det slik i skiskyting, at når det fysiske begynner å løsne, da sitter ikke skytinga helt lengre, så ble ikke helt fullklaff resultatmessig. Men tar uansett med meg en bedre fysisk form enn på lenge inn i sesongpausen i april.