Jeg tilbrakte julepausen i Livigno sammen med kjæresten, brødrene og foreldrene mine for så å dra videre til biathlon team challenge auf Schalke som er et showrenn arrangert i Schalke 04 sin fotballstadion. En elektrisk atmosfære bygd opp av at publikum var så nære på arenaen. Hele konseptet er veldig spennende og det var en fantastisk opplevelse å ta med seg inn i det nye året.

Jeg feiret nyttårsaften i Oberhof hvor første konkurransehelg fant sted. Derfor dro jeg direkte dit etter Schalke for å minimere mest mulig reiseslitasje. Fasit i Oberhof ble en 22. plass på sprinten og 26. plass på jaktstarten. Den fysiske formen var veldig bra, spesielt på jaktstarten, men jeg fikk det ikke helt til å klaffe på standplass. Det skal terpes skyting til neste renn. Totalt sett er jeg ganske fornøyd med helgen. Løypene i Oberhof er ikke blant mine favoritter, så dette er noe av det beste jeg har levert her. Lovende for de kommende ukene da Ruhpolding og Anterselva har løyper som skal kunne passe meg enda bedre.
Også greit å få en bekreftelse på at treningen jeg har gjort etter å ha pådratt meg corona i Lenzerheide har fungert bra, spesielt med tanke på at my av restitusjonen fant sted i høyden i Livigno. Enn så lenge ser det ut til at det har slått positivt ut.

I skrivende stund er jeg på vei fra Oberhof til Ruhpolding hvor neste verdenscuprunde finner sted. Forhåpentligvis vil neste blogginnlegg inkludere gode resultater :)

Biathlon auf Schalke. Foto: Kevin Voigt

Da er jeg tilbake på Lillehammer etter 5 og en halv uke på tur. Jeg startet årets “sommerferie” med et vellykket høydeopphold i Bessans. De første 10 dagene var det samling med landslaget, etter det ble de fleste utøverne igjen noen dager for å forlenge høydeoppholdet før jeg tilbrakte siste uken alene. Totalt ble det 25 dager i høyden. Det var veldig lærerikt å se hvordan kroppen reagerte på trening i høyden, jeg fikk erfare hvor viktig det er å gå rolig nok på trening og kontrollere feeling og puls med laktatmålinger.

Det tok meg ca. en uke å akklimatisere til høyden, det kunne jeg se ved at hvilepuls og puls på langturer normaliserte seg, HRV målinger, og at jeg følte meg mer “fresh” i hverdagen. Da kunne vi også trene mer som normalt og starte med hardøkter. Bessans ligger rett ved det høyeste asfalterte fjellpasset i alpene, Col de l' Iseran (2770 moh). Vi hadde mange turer opp dit, både på rulleski og sykkel, med lav og høy intensitet, perfekt for å jobbe på en av mine svakheter, padleteknikk.

Etter 25 dager i Bessans hadde jeg 5 dager i vakre Les Contamines-Montjoie for å re-akklimatisere før ny samling og belgisk mesterskap sto for tur. 

Vi innledet samlingen i Elsenborn med belgisk mesterskap som besto av to dager med konkurranser, sprint lørdag etterfulgt av fellesstart søndag. Det franske b-laget var på plass og ga oss god matching. Dette var første test i år for å sette sammen det vi har trent på i hele sommer, og for min del var det mange positive svar å finne og jeg endte opp med å hente hjem seieren og bli belgisk mester. Vi var i Elsenborn en drøy uke før det var på tide å dra hjem og lade batteriene for siste treningsbolk før sesongen starter!

Vi skriver straks midten av juli og den nye treningssesongen er godt underveis. En stor forandring for min trening denne sesongen er at Belgia tilbyr mange flere treningssamlinger gjennom hele året, som vil hjelpe for å bygge lagfølelse og gi mulighet for å skape en treningsfilosofi hele veien fra basistrening til konkurransesesongen. Vi jobber hardt med å bygge opp et damelag med mål om deltakelse i OL stafetten i Anterselva i 2026. Et steg på veien er å forhåpentligvis stille til start på en verdenscupstafett den kommende sesongen. Et spennende prosjekt å være del av og moro å kunne få være med å bygge opp noe nytt. Jeg er takknemlig for at det belgiske forbundet har gitt meg og de andre jentene på laget muligheten til å oppnå noe som aldri har blitt gjort i Belgia før.
Vi har allerede unnagjort to samlinger, en i Belgia og en i Frankrike, som også er destinasjonen for vår neste samling som er like rundt hjørnet. Da går turen til Bessans for årets første høydesamling. Denne sesongen skal jeg prøve ut høydetrening, så jeg blir værende i Bessans i tre uker. Det blir spennende å se hvordan kroppen reagerer på høyden og jeg gleder meg til å gjennomføre en solid treningsinnsats de kommende månedene! 

Da var nok en innholdsrik sesong ved veis ende. På tide med en oppsummering.

Etter en meget god trenings -vår, -sommer og -høst følte jeg meg godt forberedt til sesongstart. Riktignok pådro jeg meg en forkjølelse tett på sesongstarten på Sjusjøen, så jeg gikk kun ett renn her for å bygge opp kroppen forsiktig mot verdenscupåpningen i stedet. Jeg gikk inn til tredjeplass på Sjusjøen som var over all forventning og som ga meg bekreftelser på at jobben jeg hadde lagt ned var god. 

Første løp i verdenscupen var normalprogram i Kontiolahti og her klarte jeg kunststykket å skyte 20 treff og med det var min første topp 10 plassering et faktum! Et stort mål denne sesongen, var veldig deilig å levere fra start av. I neste verdenscup runde i Hochfilzen leverte jeg karrierebeste på sprint med 15. plass og kort vei opp til de beste. Her kjente jeg også at formen var på gang, og hadde store forhåpninger til jaktstarten. Sprakk dessverre på den første stående skytinga og var meget skuffet, men samtidig er det ikke mange ganger jeg stilt meg opp så langt til høyre på en standplass under en jaktstart. Kjente nok litt på presset. Siste helg før jul bød på veldig rare forhold i løypa i Le Grand Bornand, som jeg ikke helt klarte å løse godt nok, som gjorde at jeg var første reserve til fellesstarten. Men ingen valgte å stå over, så det ble dessverre ingen fellesstart på meg. Små marginer. 

I julepausen fikk jeg først slappet godt av hos besteforeldrene min i Belgia før jeg dro videre til Lillehammer for å legge inn en god treningsperiode. 

På nyåret startet verdenscupen opp igjen i slovenske Pokljuka. Som forventet etter endel trening på slutten av julepausen var jeg ikke i min sterkeste form, men det løsnet gradvis renn for renn som gjorde at jeg hadde store forhåpninger og forventninger til de resterende verdens cuprundene før VM. Dessverre kort etter ankomst i Ruhpolding ble jeg syk og testet positivt på covid-19. Dette var en tung karamell å svelge og jeg var flere uker i uvisshet om kroppen ville kunne komme tilbake til gammelt godt slag denne sesongen.

Jeg prøvde å fokusere på det jeg kunne gjøre noe med og innledet VM i Oberhof over all forventing. 21.plass på sprint ble min beste plassering og jeg er veldig stolt over den prestasjonen. Jeg kjente fort utover mesterskapet at kroppen ikke responderte som normalt både under og etter konkurransene, så de siste løpene var harde, både fysisk og psykisk. Men alt i alt var jeg bare glad for at jeg hadde kommet meg på startstreken igjen.

Så gjensto siste trimester for sesongen, etter en kort tur hjemom for å lade batteriene så godt som mulig. I Nove Mesto var fortsatt ikke kroppen til å kjenne igjen og etter samtale med trener bestemte vi oss for å prøve ut litt annen trening på tampen av sesongen for å se om dette kunne slå positivt ut på formen. Og det gjorde den, på siste sprinten i Holmenkollen hadde jeg endelig følelsen av at jeg kunne presse kroppen igjen over en lengre periode, og den følelsen fortsatte da jeg gikk NM i Alta en uke seinere også. Men så er det slik i skiskyting, at når det fysiske begynner å løsne, da sitter ikke skytinga helt lengre, så ble ikke helt fullklaff resultatmessig. Men tar uansett med meg en bedre fysisk form enn på lenge inn i sesongpausen i april. 

Plutselig var VM, sesongens store høydepunkt, over. Det har vært to veldig fine uker fylt med god stemning i det Belgiske laget, actionfylte og harde konkurranser, verdens beste heiagjeng fra familien, oppturer og nedturer og en helt fantastisk stemning langs løypene. Det tyske publikum vet å heie fram oss utøvere! 

Uke 2 av VM ble dessverre ingen stor opplevelse for meg sportslig sett. På normaldistansen kjente jeg fort at kroppen ikke spilte på lag da jeg første gang begynte stigningen opp Birxsteig, den lengste og hardeste bakken på runden. Vel vitende at skytinga spiller en stor rolle på normaldistansen prøvde jeg å fokusere på å gjøre jobben på standplass. Dessverre skjøt jeg tre bom allerede på første stående og da var løpet ødelagt. Var veldig urolig i stående stilling, noe jeg ofte opplever hvis kroppen ikke spiller helt på lag fysisk. De siste tre rundene ble da en kamp mot tankene mine, da jeg aldri har vært så nær å ikke fullføre en konkurranse som i de øyeblikkene. Jeg har aldri brutt et løp før og, så sta som jeg er, skulle jeg hvertfall ikke bryte et VM løp! Siden det var en ny og viktig konkurranse allerede dagen etterpå med singel-mix, bestemte jeg meg for å fullføre men ikke gå for fullt i løypa, heller spare krefter til stafetten. Ikke noe moro når man får en slik opplevelse, men samtidig kom nok denne normaldistansen for tidlig etter coronaen og grunnlaget jeg hadde ble for dårlig. Det var bare å glemme dette løpet så fort som mulig og fokusere på neste! 

Singel mix er en veldig fartsfyll øvelse, både i sporet og på standplass.Og det fikk jeg så absolutt kjenne på, det var vanvittig mye trykk på stadion med veldig mye publikum, og adrenalinet pumpet for fullt!. Kroppen var litt bedre enn på normaldistansen, heldigvis, og på standplass klarte jeg meg med tre ekstraskudd totalt, som jeg er ok fornøyd med da jeg prøvde å være mer offensiv på standplass enn tidligere. Siden rundene vi går er kun 1,5 km, spiller skytetiden en vesentlig rolle for sluttresultatet og pusher oss utøvere til å være i angrepsmodus på standplass.  Avsluttet siste stå med fem rett ned på 20 sekunder, som er noe av det raskeste jeg har skutt i konkurranse - deilig å få det til i konkurranse og ikke bare på trening. Makkeren min, Florent, klarte seg ikke like bra på standplass og måtte ut i strafferunden - vi endte på 17. plass til slutt. 

Og med det var det på tide å si adjø til Oberhof og VM var over for meg. Selvfølgelig kjipt å ikke kvalifisere meg til fellesstarten, men med tanke på hvordan formen min var da jeg var ute med corona, skal jeg ikke være for hard mot meg selv. Nå skal jeg komme igang igjen og bruke uken jeg er hjemme godt til å lade opp til siste trimester for sesongen!

14., 21. og 35. plass er fasit for den første uka her i VM. Noe jeg sier meg godt fornøyd med. 

Jeg fikk æren av å ha første etappe på miks stafetten, og klarte å gjøre jobben på standplass da jeg ikke måtte bruke noen ekstraskudd. Jeg synes stafetter er kjempegøy og det er ikke ofte jeg har gått en første etappe i det beste selskapet, siden vi ikke har eget jentelag og har gått få miks stafetter. Derfor var jeg ganske så nervøs, i tillegg til at det var første VM konkurransen. Men kroppen svarte helt ok og jeg kunne nyte godt av stemningen langs løypa. 

Dagen etter miksstafetten var det ingen konkurranse, og det satte jeg veldig stor pris på. Kroppen bruker fortsatt tid på å restituere seg så dagen etter stafetten ble brukt til å bevege kroppen litt, men mest til å lade opp batteriene til ny dyst dagen etter. Da var det nemlig dags for VM sprint. Og jaggu hadde ikke kroppen fått restituert seg ganske bra og jeg endte opp med sesongens andre beste resultat på sprint! Knallet ned alle blinkene og kjempet meg inn til en 21. plass. Helt klart over all forventning etter den trøblete oppkjøringen til dette mesterskapet, det betydde mye! Da fikk jeg bekreftet at jeg har gjort mye riktig i opptreningsfasen etter covid og at kroppen begynner å spille på lag igjen!

Med den gode sprinten hadde jeg forventninger til jaktstarten. Dessverre ingen fullklaff denne dagen da jeg både slet med å se blinkene skikkelig i tåka, var litt tung i kroppen og feil skivalg. Men da satser jeg på at jeg har samlet de dårlige gjennomføringene på én konkurranse og lader nå opp til uke to her i VM, der det skal gåes normaldistanse onsdag og singel-mix stafett torsdag! Og kanskje fellesstart søndag, avhengig av hvordan jeg presterer på normaldistansen.

Vel, ikke akkurat hvordan jeg hadde sett for meg fortsettelsen etter den gode mix stafetten. Etter ankomst i Ruhpolding ble jeg syk og testet dessverre positivt for covid. Et hardt slag i trynet. Når jeg ble i god nok form til å reise hjem gjorde jeg det for å bli raskest mulig frisk og deretter starte med opptrening. 

I skrivende stund er det under ei uke til VM braker løs og jeg er i trening og har begynt å kjøre harde økter igjen. Jeg har måttet øke treningsmengde og belastning gradvis ut i fra de signalene kroppen har gitt meg og hvordan beina og lungene har respondert på viruset. Jeg er enda ikke helt tilbake til vanlig treningsrytme, men det går i riktig retning! Kroppen har kjentes grei ut på trening, men ellers i hverdagen har jeg manglet energi, og måttet gjort justeringer ut ifra dette. 

I stedet har jeg forsøkt å benytte tida så godt som mulig ved å bruke mer tid med børsa, mental trening og teknikk- og balansetrening, slik at jeg kan være så godt som mulig forberedt til jeg står på startstreken i VM. Men, har innsett at jeg må nok være tålmodig og la kroppen bruke den tiden den trenger for å komme seg etter bekjempelsen av viruset og å bli i god fysisk form igjen. 

Håper jeg har fått samlet masse overskudd, og så får vi se hvordan det blir å konkurrere når VM braker løs, kryss fingrene for meg! 

En ting er sikkert, jeg skal gi alt når jeg går ut fra start på onsdag, når VM starter med mix stafett.

Altså wow, for en prestasjon! Vi hadde siste startnummer (24) fordi vi ikke har kunnet deltatt i mix stafett på lenge, og endte på 10. plass. Og det med et stort uhell underveis da Thierry Langer falt og ødela børsa (det gikk heldigvis bra med han), som gjorde at vi mistet mye tid på sluttresultatet.
Totalt brukte hele laget kun 2 ekstraskudd og var med det det beste laget av alle på standplass. En perfekt generalprøve før VM i Oberhof!

Og plutselig var første trimester overstått og juleferien godt i gang. Kort oppsummering av første trimester: mange gode og jevne skirenn, solid skyting og verdenscuppoeng i alle renn. Har manglet litt på toppformen men skal gjøre mitt beste for å lete den frem til det nye året. Utrolig kjipt å misse fellesstarten i Le Grand Bornand med ett fattig poeng.. Snakk om marginer.
Første uka av juleferien ble tilbragt i Belgia sammen med familien. Her fikk jeg gjort unna god barmarkstrening før jeg forflyttet meg til Lillehammer og vinteren for den siste uka av juleferien. 

Etter en lang pause er det på tide med en oppdatering her, og målet er å holde dere mer jevnlig oppdatert fremover :)
For nå er nemlig sesongen igang, og jeg er på vei til Le Grand Bornand og siste verdenscuprunde før jul. Sesongstarten har gått glimrende så langt, på første konkurranse i Kontiolahti klinket jeg til med 20 treff på normaldistansen og med det ny bestenotering i verdenscupen med en 10.plass. Det gjorde at jeg kunne senke skuldrene, vel vitende om at treningsjobben jeg har lagt ned i år har vært god og gitt framgang. Satte også ny bestenotering på sprint, med 15.plass i Hochfilzen og et glimrende utgangspunkt til jaktstarten. Den startet på beste mulig måte med 10/10 på liggende, men dessverre var det ikke dagen min på stående. Hele fire bom på første stå ødela løpet for meg, ja makan til stort arbeidsuhell.. Derfor er jeg nå meget klar for revansje til neste løp, fredag braker det løs med sprint for meg i Frankrike, kryss fingrene og følg med!